Symfoniorkester med krevende program


Klaversolist med krystallklar musisering, orkester med potensial

Universitetets Symfoniorkester samler dyktige amatørmusikere og musikkstudenter i et orkester med ganske bra kvantitativ besetning. I tillegg setter ensemblet opp relativt krevende titler på konsertene sine. Søndagens konsert i Håkonshallen bød på Griegs a-mollkonsert og Tsjajkovskijs 5.symfoni.

Solist Ingrid Andsnes markerte seg umiddelbart fra pianokrakken. Åpningssekvensen hadde et kontant og rent anslag, mens satsens videre forløp ble satt inn i en krystallklar musisering. Hver tone har en mening, og hver frase har sin begynnelse og slutt. Dermed oppnår Ingrid Andsnes at Griegs musikk rett og slett puster og fremstår som noe organisk og levende.

Første del av kadensen kan finsiktes litt bedre, men solisten bygd opp resten av kadensen mot et virkningsfullt klimaks.

Annensatsen hadde ro og vakre øyeblikk, mens tredjesatsen glimtet til med fint temperament og elegant spill. Det finnes mange dyktige pianister, og det er en tøff vei for å hevde seg helt i toppen. Men Ingrid Andsnes har allerede tilegnet seg noen viktige kvaliteter: Tydelighet i fraseringene, gjennomgående teknisk kontroll og musikalsk dybde.

Det er grunn til å ha forventninger til hennes videre utvikling.

Dirigent Stian Svendsen var derimot litt stiv og passiv i Griegs a-mollkonsert. Cellosoloen raknet litt, partiet med horn og klaver var tempomessig upresist, og en del overganger mellom solist og orkester ble avventende og omstendelig utført. Den vakre annensatsen gikk litt på tomgang hva klang angår, mens sistesatsen hadde en matt begynnelse og en litt for hastig karakter i finalen.

Tsjajkovskijs 5.symfoni er preget av en ytre briljans, men byr samtidig på et stort indre drama. Denne spenningen er selve essensen i dette populære verket, og USO løste mange av musikkens utfordringer. Særlig treblåserne, trompeter og småstryk ga flere minnerike øyeblikk, mens dypstryk og horn slet en del mer. Annensatsens krevende hornsolo kan med fordel spilles av førstehornist og en assisterende hornist, fordi musikkens lange linjer tapper solisten for energi. Også for profesjonelle orkestre er dette en fryktet solo. Stian Svendsen hadde et litt for hastig tempo i yttersatsene, og musikken mistet sitt dypere drama.

Innledningsvis sto Torstein Aagaard-Nilsens ouverture «KAR» på programmet. Dette er musikk som er befriende upretensiøs, men som inkluderer de ulike instrumentgruppene på godt vis og skaper lyttervennlige og morsomme klangbilder.

Anmeldt av Espen Selvik (Bergens Tidende, 4.5.2004)