Ikke kjedelig


Universitetets Symfoniorkester i Bergen
Verk av Mozart og Franck
Dana Marinescu Olsen, klaver
Dirigent: Stian Svendsen
Lærerskolens Aula

Noen fine øyeblikk

Symfoniorkester er risikable saker. Det er mye som skal klaffe for å skape gode oppleveIser for publikum: Strykere og blåsere må spille noenlunde rent mens orkesteret som helhet må evne å spille synkront og dessuten ha felles oppfatning av musikken. Universitetets Symfoniorkester er kommet godt på veit og konserten søndag kveld bød på en del fine øyeblikk. Riktignok var åpningsverket - Mozarts ouverture til "Tryltefløytenn" litt masete spilt. En del viktige detaljer gikk tapt underveis, skjønt USO gjorde et viktig veivalg: De våget å musisere. Men Mozart er en anstøtsstein også for profesjonelle orkestre.

Cesar Francks "Symfoniske variasjoner for klaver og orkester hører ikke tir klaverlitteraturens fremste titler, men Dana Marlnescu Olsen gjorde mye ut av soliststemmen. Elegant anslag og fin frasering preger spillet hennes, og det litt tørre akustiske rommet ble håndtert på effektivt vis. Noen av de emosjonelle partiene kunne imidlertid vært understreket enda mer. Orkesteret viste litt variabel form her, eksempelvis var innledningen unødvendig upresis. Likevel stort bifall for Dana Marinescu Olsen og USO.

Mozarts Symfoni nr. 40 avrundet konserten og USO kom ned på beina i denne krevende musikken. Samtidig var det også hørbart at det ikke er et profesjonelt ensemble som spiller, fordi en del viktige stiltrekk og detaljer forsvant underveis. Den berømte førstesatsen hadde en litt for hastig karakter, mens den gåtefulle annensatsen led litt samme skjebne. Tredje og fjerdesatsen fungerte bedre, og USO gav som helhet en prisverdig tolkning. Dirigent Stian Svendsen har utvilsomt en fin teft og vilje til å finne gode poenger i musikken. Dirigentteknisk befinner han seg på et brukbart nivå, men Svendsen må vie større oppmerksomhet mot åpningssekvenser; overganger og orkesterbalanse. Noen "maestro" - gester føles også å være unødvendige. eksempelvis er såkalte "lange slag" ennå for upresist utført og energien i musikken smuldret litt hen. Men orkesterledere skal også få lov å utvikle seg, gode dirigenter har som regel brukt tid på å bli nettopp det.

Anmeldt av Espen Selvik (Bergens Tidende, 24.2.2003)